Når vi er ute og reiser, har vi Tiara med.

Mens Musikermannen rigget kabler og gitarer, tok hun og jeg oss en tur i nærområdet.

Veien førte oss inn i en langrennsløype og den måtte vi jo teste.

Tiara syntes vi kunne ta oss ett lite kappløp.

Det var et oversiktskart over løypene der og siden Tiara enda ikke er fylt 2 år, ble vi enige om at vi fikk ta den korteste runden,

altså den på 500 meter.

Det ville jo vært urettferdig hvis vi skulle tatt utgangspunkt i min alder.

Da hadde vel løpet gått helt opp på fjellet og det var jo ikke sikkert at Musikermannen hadde blitt særlig blid hvis vi ikke dukket opp igjen til spillejobben skulle begynne.

Man skal jo ikke strekke strikken for langt heller, ha, ha…

Tiara og jeg gjorde oss klare.

 

KLAAAAAR! Tiara er kommet til startstreken, mens jeg beveger meg etter.

 

FERDIG! Nå legger Tiara i vei med all sin kraft og styrter ut fra starten.

 

TJUVSTART!!! Jeg roper så høyt jeg kan, men Tiara later ikke til å låne ørene sine til matmors gauling.

Hun flekker av gårde med meg halsende etter.

Jeg skjønner at det er bare å glemme å få henne tilbake til start, så her må jeg bare gjøre så godt jeg kan.

Hun bykser av gårde så fort de korte beina hennes kan bære henne.

Tro bare ikke at hun løper sakte fordi at hun har korte føtter.

Nei, da!

Dachsen kan både løpe langt og fort den.

Ungdommelig kraft og overmot kommer man langt med og ei kjerring som skal prøve å holde tritt med det, kan egentlig bare gi opp med en gang.

Men jeg har nå ikke tenkt å gi meg så lett!

Jeg har jo tross alt fått meg nye joggesko ganske så nettopp, så de er det sikkert god fart i.

Jeg jager på alt jeg kan opp den første bakken, men du slette tid så tungt det ble å puste!

Tiara løper like kvikt videre og hun ser ikke det minste sliten ut.

Vi kommer til et skilt der det står Anbefalt løyperetning på ski.

Ski har vi jo ikke og jeg ser at i den retningen bærer det oppover igjen og det er da jeg kommer på trikset.

Tiara er allerede på vei opp bakken.

Jeg bråsnur og begynner å løpe nedover mot mål.

Start og mål er nemlig på samme sted.

Jeg løper alt jeg klarer nedover bakken.

Men nå har Tiara oppdaget meg og kommer halsende etter.

Jeg hører at hun nærmer seg og tar i alt jeg klarer.

men det gjør jammen hun også og 50 meter før mål er det bare å overgi seg.

Hun kommer med full kraft forbi meg og passerer mållinja mens jeg sakker akterut og må bare innse at slaget er tapt.

Hun danser og hopper i vill feiring, mens jeg prøver å få igjen pusten.

Men neste gang!

Neste gang er det sikkert blitt dyp snø og da skal jeg ta skiene med.

Og da skal JEG vinne!!

På tilbakeveien gikk det temmelig sakte.

Jeg kunne jo ikke komme inn på sykehjemmet med tunga hengende ut av kjeften.

Tiara synes det går sakte så hun titter stadig bak seg og lurer på om jeg ikke kommer snart.

Men hun ser nå litt sliten ut hun også, trøster jeg meg med.

Etter spillejobben måtte jeg jo en liten tur innom Hageland og handle litt blomster.

Se denne lekre sykkelen med så fine blomster!

De er så flinke til å dekorere!

Jeg handlet bare litt stemorsblomster.

Nå kommer det en kuldeperiode igjen, så jeg tør ikke å kjøpe noe annet.

Det er mest sannsynlig bortkasta penger.

Nå skal jeg reise avgårde igjen.

I dag er det sykehuset som står for tur for meg.

 

HA EN RIKTIG FIN 16. MAI!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

 

 

 

 

Jo eldre jeg blir, jo mer interessant synes jeg det er med historie og særlig lokalhistorie.

Dette minnesmerket står på Ureddplassen som er på grensen mellom Meløy og Gildeskål.

I dag har vi vært på Mimretime i Gildeskål hvor vi synger og spiller kjente og kjære sanger.

Men en del av det vi gjør, er også å lese historier.

Denne gang hadde jeg funnet en gammel historie fra Gildeskål.

Jeg skal fortelle dere noe veldig interessant etterpå, men aller først må du lese om denne forbannelsen som rammet en familie i Gildeskål.

 

Den forbannede slekt i Gildeskål.

1. pinsedag 1898 var Gildeskål gamle kirke åsted for en bemerkelsesverdig seanse. En nesten hundre år gammel bannlysning ble opphevet. Tilstede i kirken var daværende sogneprest i Gildeskål, prost Magelsen, og et hundretalls medlemmer av slekten Bruun. Alle var de etterkommere av sogneprest Hans Pedersen Bruun. Han var sogneprest i Gildeskål på slutten av 1700-tallet, og en gang i 1790 årene forbannet han sine egne barn og deres etterkommere i menighetens nærvær. Det var denne slektsforbannelsen prost Magelsen erklærte død og maktesløs hin pinsedag i 1898.
Det fremgår at sogneprest Hans Pedersen Bruun hadde megen sorg av sine barn. Han holdt forgjeves sine sønner på skole i Trondheim, men de ble ikke til annet enn bønder og fiskere i Gildeskål. Såvel sønnene som døtrene førte et åpenbart usedelig levnet. Det hjalp ikke det minste med faderlige formaninger. Den verbale tukt bet ikke på de forvorpne, det var som å skvette vann på gåsa. Til slutt gikk den fortvilte prestemann til det desperate skritt å nedkalle himmelens forbannelse over sitt vanartede avkom. Det skjedde på prestegårdstunet etter endt gudstjeneste og i hele menighetens påhør. Og den faderlige forbannelse så ut til å ha virket. Det gikk slekten ille i generasjonene som fulgte.
Sogneprest Bruun døde i 1804, og i de etterfølgende nødsår, ble hans betydelige formue redusert til intet. En av sønnene bodde på Mårnes og var gift med en bondepike. Ekteparet hadde to barn, men i nødsårene døde både de og foreldrene av sult. De ble alle begravet på samme dag for fattigvesenets regning. En annen av sønnene falt ned fra et fjell og slo seg ihjel. En av døtrene avlet i utukt et barn med med sin fars kapellan. Han døde senere i København i stor elendighet. Barnet, en datter, ble gift i Gildeskål, og etterlot seg flere etterkommere i små kår.
Alle sogneprest Bruuns sønner var gifte og levde som bønder i Gildeskål. Deres etterkommere, hvorav der er mange, har tildels vært dårlige personer, heter det i den gamle kallsboken. Det har sett ut som om den faderlige forbannelsen virkelig har hvilt over slekten, hvilket også dens medlemmer har hatt følelsen av.
Prost Magelsen skriver at enkelte av dem under tårer har betrodd ham, at intet nyttet for dem. Alt de foretok seg, gikk det galt med.
Etter samråd med biskopen bestemte Magelsen seg for å løse slekten fra forbannelsen i den treenige guds navn, og det foregikk på følgende måte:
Hin pinsedag hadde han underhånden anmodet alle medlemmer av Bruun-slekten om å bli tilbake på kirkestedet etter gudstjenesten. De samlet seg så i gamlekirken hvor sogneprest Bruuns likkiste og flere av hans slekts likkister sto i likkjelleren under koret. En del av slektens kvinner bar med seg grønne kranser som ble lagt på kistene. Så ble salmen ” i Jesu navn” sunget, hvoretter presten fra alteret holdt en kort tale til forsamlingen. Prost Magelsen fremholdt at sogneprest Bruun da han uttalte sin forbannelse i menighetens nærvær, hadde handlet som prest, og at han som sådan hadde villet øve menighetstukt overfor sine barn. Prost Magelsen sa videre at når Bruun som prest hadde uttalt forbannelsen, så dristet også han seg som prest å løse forbannelsen og lyse velsignelsen over de fremmøtte. Til slutt fremholdt han meget inntrengende at seremonien ikke måtte oppfattes som hekseri, og han formanet slekten til omvendelse og å arbeide iherdig for dens gjenreisning.
Etter prestens tale knelte slektens eldste rundt alterringen, mens de øvrige ble stående bak dem. Etter en kort bønn erklærte prost Magelsen i den treenige Guds navn forbannelsen for løst, slik at den lenger ikke skulle hvile som et trykk over slekten. Deretter lyste han Herrens velsignelse. Samværet i kirken ble deretter avsluttet med en takkesalme.
Det er mitt håb og min tro, at hvad jeg dristede mig til at gjøre, ikke har været uden betydning og velsignelse, eftersom det vitterlig har virket til lettelse for mange af slekten, skriver prost Magelsen i sin innberetning om bannløsningen i Gildeskål gamle kirke.
Noen år etterpå ble de 11 likkistene i likkjelleren under kirkekoret, som rommet de jordiske levningene av slekten Bruun, tatt ut og begravet i en fellesgrav på kirkegården. Denne graven er forlengst slettet, og ingen vet hvor de 11 nå hviler.

 

Denne historien her leste jeg i dag og dere kan bare ikke tro hva som skjedde.

Midt blant alle tilhørerne satt det faktisk en etterkommer etter denne slekta.

Hun var barnebarn til en av kvinnene som var blitt innkalt på kirkebakken for å løst forbannelsen som var kommet over deres slekt.

Etter konserten fikk vi oss en lengre prat med denne flotte damen, som fyller 90 år i år.

Hun er meget sprek og oppegående og kunne bekrefte at denne historien er helt sann og at det i ettertid ble ro i slekta og det gikk dem alle godt.

Hun kunne fortelle mye om hva som hadde skjedd hennes forgjengere og det var fryktelige tragedier med dødsfall og ulykker.

Hun hadde også mange andre svært interessante ting å fortelle, men de tenker jeg var av så privat karakter at de skal forbli hos meg, uten at jeg skal fortelle dem videre.

Jeg føler meg utrolig heldig som får lov til å reise rundt slik og bli kjent med så mange flotte mennesker som har så mye spennende å fortelle fra deres liv.

Tenk på hvor mye historie som kan gå tapt med alle disse bestemødrene og bestefedrene våre.

De har så mye å fortelle fra en tid vi bare har hørt om og det skulle vært skrevet ned mye, mye mer enn det blir gjort.

Særlig om hva kvinnene arbeidet med og hvordan de levde livene sine.

Der er det ofte skrevet ned altfor lite.

Lærdom gikk i arv, men mye av det er i ferd med å forsvinne siden samfunnet har endret seg mye og det ikke lenger er behov for å gjøre ting på “gammelmåten”.

I dag har det virkelig vært en flott dag og jeg har blitt flere historier fra en svunnen tid rikere.

Takk for det!

 

HA EN HISTORIERIK KVELD!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

 

Jeg fatter det slett ikke!

Hvordan er det egentlig mulig å være så dum!

Hva jeg snakker om??

Jo, jeg snakker så klart om plenen!

Jeg lurer på hvem som egentlig kom på ideen om at vi skulle anlegge en så stor plen??

Hver vår når jeg begynner å rake opp kvist og kvast, så tenker jeg på det.

Det tar jo en hel evighet bare å rake hver vår.

Så skal den jo gjødsles og klippes X antall ganger i løpet av sesongen.

Men jeg kan ikke for mitt bare liv komme på hvem det var som kom på ideen.

Du skal ikke se bort fra at det var meg.

Musikermannen kan jo ikke få skylda for alt her i verden!

Både det han har gjort og det han ikke har gjort.

Da vi kjøpte huset var det bare store dunger med jord og bygningsmaterialer utenfor huset.

Huset var nytt og noen hage var det ikke der.

Da var det nok at vi tenkte at det var like greit å fylle på med jord og så plenfrø over det hele.

Ikke nok med det vi har her, men på andre siden av huset har vi også en stor hundegård.

MED plen selvsagt!

Jeg skjønner bare ikke at vi ikke har tenkt ut noe litt mer fornuftig å bruke alle disse kvadratmeterne til opp gjennom årene!

Mens barna var små, var det jo like greit å bare ha plen, siden alle 3 guttene spilte fotball og da var det ikke særlig lurt av meg å anlegge blomsterbed og alskens finere greier på tomta som jeg måtte vokte for fotballer fra alle retninger.

De har jo hatt et eldorado å bevege seg på, men nå er det slutt på fotballsparkende unger på plenen, så nå er det jo kanskje på tide å tenke ut noe annet å ha på tomta enn bare gress.

Jo, jeg har jo noen kasser hvor det skal plantes litt poteter og frø.

Kanskje jeg like gjerne skulle fylt tomta med asfalt og grus??

Nei, det hadde blitt trasige greier.

Nå har jeg jo faktisk muligheten til å lage den hagen jeg har snakket om i alle år, men som kun har vært snakk og lite utførelse.

Planer er jo fint å ha, så kanskje jeg skal prøve meg på et lite tegneprosjekt av Drømmehagen??

Jeg kunne visst trengt et besøk av Tid for hage.

De skulle gjerne ha fått fri utfoldelse her hos meg.

Det aller første jeg ønsker meg er et hagegjerde sånn at det jeg eventuelt skulle finne på å plante, ikke blir oppspist av rådyrene med en gang.

Men noe stakitt rundt hele tomta blir ikke aktuelt, sier Musikermannen, og jeg skal jo være tilbøyelig til å være enig.

Jeg vet jo at vi har mer enn nok å male fra før av.

Men det jeg ønsker meg aller, aller mest, er jo de nye fine vedlikeholdsfrie gjerdene.

De nydelige hvite vet dere.

Men der sier også Musikermannen nei.

Det kommer nemlig til å bli en formue med den svære tomta vi har.

Et kjapt regnestykke viser at han har fullstendig rett.

Det blir svindyrt!

Da er det bare å håpe at det kommer noe nytt og enda mer populært på den fronten, slik at de flotte hvite gjerdene faller drastisk i pris og DA vet dere, er det bare å slå til!

Det er vel omtrent like sannsynlig som at jeg kommer til å vinne i lotto.

Kanskje jeg heller skal starte en Gjerdesparekonto?

Det er kanskje det mest realistiske forslaget.

 

HA EN DRØMMERIK KVELD!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

Og søkte skogens ro…

Det er mye sant i det.

Etter en lang dag på jobb er det godt med litt frisk luft og hvis jeg kjenner på at sofaen egentlig hadde vært mest fristende, så har jeg heldigvis en hund som ikke gir seg før hun har fått turen sin.

Det kan være veldig bra å ha noen som sparker deg i ræva hvis du som jeg, til tider synes at dørstokkmila er veldig lang.

Men man angrer aldri på en tur man har gått vet du, så når man først er kommet seg ut, er det godt å gå og lytte til skogens ro.

Oppover bærer det og jeg ser at det har vært noen flinke folk som har skjært unna kratt på stien siden sist jeg gikk her.

Vi er heldige som har en fin turgruppe som legger til rette for mange fine turopplevelser og rydder stiene slik at det er framkommelig.

Det har regnet litt og da blir det jo fort noen fine dråper på Marikåpa.

Jeg venter på at den skal bli litt større slik at jeg kan putte den opp i tryllegryta mi.

Jeg har ikke prøvd å farge med den enda, men i år skal det bli.

Snøsmeltinga i fjellet er stor, så da blir det god fart på vannet i bekken.

Dagen har vært brukt inne til kakebaking og planlegging av neste selskap.

Vi går travle tider i møte, så her gjelder det å planlegge godt, så ikke noe blir glemt.

Da er det godt å lufte hodet litt med en tur etterpå.

Isen er smeltet bort av vannet, så nå er det ikke lenge før det blir et yrende liv her av folk som griller og bader.

Hvis vi er så heldige at vi får 20 plussgrader i år, så popper det opp badelystne fra både inn- og utland.

Ferga har allerede fått noen utfordringer med at en del står igjen, men jeg vil tro at det om ikke lenge, kommer en litt større ferge og da går det nok greit.

Helga mi skal brukes til å jobbe, både lørdag og søndag.

Men kvelden er enda ung, så jeg tenker jeg skal ta meg en tur ut.

Musikermannen har nemlig tenkt å starte opp med gravemaskinen og da kan det være greit at vi har en “felles forståelse” av hvor det skal graves, he, he…

 

HA EN FLOTTERS FREDAGSKVELD!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

 

Ut på tur i det fine været.

Vi er ute og rusler med hunden på en liten skogssti.

Det er Musikermannen som oppdager dem først.

Sjøtrollene!

De har visst dukket opp når snøen forsvant og det ser ut til at de er blitt en hel familie.

Hyyyysj, her må vi være stille og liste oss forsiktig forbi.

Det er jo slett ikke sikkert at de er i godlune i dag.

Det er jo ikke det enkleste med en hund som liker å lukte og snuse og løpe og leke i grøftene.

Men jammen tror jeg hun skjønte at her måtte vi være stille for hun gikk pent og pyntelig ved siden av oss.

Vi listet oss så stilt vi kunne forbi dem.

Det så ut som at de sov og kanskje de ikke var våknet skikkelig etter vinteren?

Sjøtrollene bor så klart ved havet og det sies at de gir fra seg uhyggelige brøl som høres lang lei og når det er uvær i vente høres det enda sterkere.

Da er det best for fiskerne å komme seg i land snarest mulig.

Sjøtrollene har grønne lysende øyne.

Den kjente kunstneren Theodor Kittelsen malte i sin tid et sjøtroll og det ser sannelig skummelt ut.

Det fins også et havmonster som er en blanding mellom sjøtroll og havfrue.

Dette havmonsteret kalles Margyger, men jeg er ganske så sikker på at det var en helt vanlig sjøtrollfamilie vi så i dag.

Det som er litt bekymringsverdig er at de var blitt så mange!

Litt lenger bort så vi noen flere faktisk.

Vi får håpe de holder seg i ro der og at det ikke blir flere av dem.

Hutte meg tu!!

Et litt hyggeligere syn var det å se at hvitveisen blomstrer fint inne i skogen.

Litt forskremte er vi etter å ha støtt på sjøtrollene, så vi beveger oss stille og forsiktig for ikke å skremme frem flere troll på vår ferd.

Man vet jo aldri om det kan dukke opp flere??

I dag har det vært en virkelig vakker vårdag med 16 varmegrader i skyggen på det meste.

Det meste av snø er borte, så nå må man opp i høyden hvis man vil lage snømann, men det kjenner jeg ikke frister i det hele tatt.

Havet er nesten så stille som det kan få blitt i dag og det passer jo fint på Frigjøringsdagen.

Kanskje det var derfor sjøtrollene holdt seg rolige da vi gikk forbi?

For sikkerhets skyld legger vi ruta tilbake litt lenger unna der de var sist.

Man trenger jo ikke å friste skjebnen 2 ganger…..

 

HA EN TROLLFRI KVELD!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

Da vi kom hjem i går kveld, var det tid for å gjøre ferdig seilaksen.

Musikermannen har prøvesmakt og som dere ser, er han svært godt fornøyd med resultatet.

Da må emballasjen merkes, som seg hør og bør.

Når seilaksen har ligget i seilaksfarge ett døgn, tas den opp og legges på rist for å renne av seg.

Jeg la den på en rist med litt tørkepapir under og en stor brødform under der igjen, slik at fargen ikke renner rett på benken.

Så ble seilaksen lagt i beger og fylt opp med olje.

Det er en fordel å bruke smaksløs olje.

Soyaolje eller annen olje som ikke setter smak.

Her har vi fylt opp med olje på 2 beger som vi skal spise de første dagene.

Den andre seilaksen er fryst i beger uten olje, så kan vi ta opp etterhvert og spise.

Da fyller vi på med oljen etter at seilaksen er tint.

Vi laget ganske mye, så her blir det godt pålegg på brødskiva i lang tid fremover.

I går var det Harrytur, men i dag er det tilbake til striskjorta og forflytte seg over til jobb og gjøre klart middager og desserter.

Rydding og vasking fikk jeg tatt på fredag heldigvis, men flere rom skal vaskes etter at vi har hatt overnattingsgjester i helga.

Under åpningsdagen for OL på Lillehammer, ble Nasjonalgalleriets Skrik stjålet 12. februar 1994.

Det kom til rette 7. Mai samme år, på Åsgårdstrand hotell i Vestfold.

Tyveriet ble gjennomført ved at det ble satt inn en stige mot et vindu, som tyvene da knuste for å komme seg inn og hente maleriet.

Hele Norge var opptatt av åpningen av OL på Lillehammer, så tidspunktet for tyveriet kunne vel ikke vært mer perfekt.

Alarmen går 27 sekunder over halv 7 på morgenen i sentralen i kjelleren på Nasjonalgalleriet.

Det er ikke første gang det skjer, så Vaktmesteren tenker at det er falsk alarm og nullstiller systemet uten å sjekke de 18 overvåkningskameraene, så han ser ikke stigen som står lent opp til vinduet utenfor.

Sikkerheten vår dårlig og maleriet var ikke glasset inn.

Pål Enger var som besatt av dette maleriet og hadde i lang tid planlagt at han skulle stjele det akkurat denne dagen.

Han klarte å stjele maleriet akkurat som planlagt og syntes det var en fantastisk følelse å ha det i sin besittelse.

Han hadde det skjult, slik at han kunne ta det fram og se på det når han ville.

Pål Enger mener at han er å takke for berømmelsen av bildet i både inn- og utland.

Før han stjal det hang det i en krok på Nasjonalgalleriet.

I ettertid angrer han på at han stjal det.

Både fordi det gav ham 7 år i fengsel, men også fordi det ødela mye for ham selv og mange rundt ham.

Likevel har bildet betydd mye for ham og han syntes det var en fantastisk følelse å ha det i sin besittelse.

Kunst kan bety mye for mennesker, selv om de fleste heldigvis ikke tyr til tyveri for å eie det.

En del kunst er verdt veldig mye penger og det finnes gjerne bare ett eksemplar av det, så da kan verdien bli høy og det er ikke noe hvem som helst kan kjøpe.

Jeg tror ikke jeg skal ta meg så mange kunstneriske friheter i dag, men heller lage mat på tradisjonell måte.

Det kommer jeg nok lengst med.

 

HA EN KUNSTNERISK SØNDAG!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

 

En snarvisitt hos “søta bror” i et nydelig vær i dag.

Selv oppå fjellet i Hemavan var det faktisk fin temperatur i dag.

Da vi dro hjemmefra var det 2 minusgrader.

Vi møtte på en svenske på parkeringsplassen som skulle over til Norge og han lurte på om det var greit å kjøre med vinterdekk, eller om han kom til å få bot hvis han ble stoppa i kontroll.

Jeg kunne betrygge ham med at det var større fare for at han kunne få bot hvis han kom dundrende med sommerdekk, så han kunne fornøyd fortsette turen, godt skodd for dagen.

Både vi og svigermor fikk fylt opp handlekurven med godsaker og Minstemann hadde sendt over handlelista i bilder, slik at det ikke var fare for at opphavet skulle misforstå hva han skulle ha.

Det skulle bare mangle at han ikke fikk litt han også, siden han var den som holdt fortet hjemme og var hundepasser.

Etter en hard handlerunde, må man jo innta både mat og drikke.

Det tar jo på å shoppe, vet dere.

Vi hadde allerede mista Svigermor en gang inne på ICA.

Vi traff kjenninger og ramlet i en prat, så da vi begynte å nærme oss kassen, var Svigermor borte.

Musikermannen startet å gå i retur for å spore henne opp mens jeg fant det siste vi skulle ha.

Men da jeg kom litt nærmere kassen, hørte jeg noe velkjent.

En litt oppkavet Svigermor var kommet seg vel gjennom kassen og prøvde å få noen av de ansatte til å forstå at hun skulle inn igjen for å lete etter oss.

Jeg kom akkurat tidsnok til at de ansatte pustet ut og fikk geleida Svigermor til et fast sted, mens jeg startet leterunden etter Musikermannen som jeg etterhvert fant mellom hyllene, litt vill i blikket, siden han ikke fant a`mor.

Da sier det seg selv at vi trengte mat og drikke, både den ene og den andre.

Gode og mette kunne vi starte på returen, etter at Svigermor hadde fått kaffelikøren sin på Systembolaget.

Jeg var ikke tungbedt, siden jeg fikk en fin anledning til å skaffe meg en flaske prosecco som jeg nok skal finne en fin anledning til å nyte i sommer.

Litt strikking ble det på hjemturen.

Så var det min tur til å ta ferden inn på Specsavers.

Der gikk det som det måtte gå.

Jeg kom ut igjen, veldig mange tusenlapper fattigere.

Synet blir ikke bedre med årene og jeg ante jo at dette ikke ble et billig besøk.

Men god service er det og dama som jobbet der, var både hjelpsom og ikke minst hadde hun vett til å si fra om brillene passet til meg eller ikke.

Sånne ærlige damer liker jeg!

Vi ble enige om hva som kunne gjøre nytten, så om noen uker dukker de nok opp i posten hjemme.

i mens hadde “noen” benyttet sjansen og lagt handleruta innom Jula.

Jeg tviler på at det var Svigermor som hadde fylt disse handleposene.

Men en fornøyd mann til helga er ikke så dumt og jeg klarte visst å ekspress-shoppe litt etter at jeg hadde rista av meg kvitteringa fra Specsavers.

Minstemann er ikke kravstor, men han sendte bilde av ett par sko han ønsket seg og siden han tross alt er en pålitelig hundepasser, ble det et par flunkende nye, hvite Adidassko på ham også.

Jammen rakk vi ikke en kjapp kopp kaffe og en kollegaprat på Oscarbrygga før hurtigbåten kom og henta Svigermor og vi fikk hele Harryhandelen hennes ombord i båten, før vi kunne sette kursen til fergekaiet.

Nå er det bare en fin fergetur og noen mil igjen før vi er hjemme og kan begynne å tømme bilen.

Jeg tror vi kan si at turen har vært vellykket og alle mann (kvinner?) alle, har fått brukt penger på mer eller mindre nyttige saker, alt etter hvem sitt øye som ser.

Ja, ikke spør mine øyne, nei.

De venter på nye briller, så de kan ikke tas med i beregninga.

 

REISEBREV, HERVED SLUTT….

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

God morgen!

Stillest vann har dypest grunn, sies det.

Jeg vet ikke hvor dypt det er her, men vakkert er det når fjellene speiler seg i havet.

Vi var oppe 5.10 i morges.

I dag skal Svigermor få bursdagsgaven sin.

Vi skal nemlig kjøre til Sverige for litt Harryshopping.

Et måltid mat skal vi nok også klare å få til.

Mens Svigerfar levde, kjørte de ofte til Sverige, men etter at han døde har hun ikke vært i Sverige.

Svigerfar var så langt derifra verdens beste sjåfør og jeg kunne nok fortalt mange historier fra de kjøreturene, men det skal jeg la være.

For Svigermor blir dette en stor opplevelse.

Fra Musikermannen var liten, var hun ikke ute blant folk.

Hun slet og var aldri på noe som helst, verken butikk, arrangementer, foreldremøter eller andre ting.

Ikke hadde hun reist noensinne med hurtigbåt eller ferge heller.

I 1993 ble hun syk og måtte på sykehus.

Det ble et helt oppstyr, men da hun hadde vært der, måtte hun til lege av og til.

Da ble det oppdaget at hun hadde lavt stoffskifte (det samme har jeg).

Da hun fikk medisiner for dette, kom hun seg.

Overgangen fra å bare være hjemme i sitt eget hus til å skulle møte den store verden, var ikke alltid like lett og inntrykkene ble store.

Men det viste seg at hun elsket å reise!

Bilturene og reisene mens Svigerfar var i livet, ble mange og hun hadde mye å ta igjen.

Men det er synd at ikke dette ble oppdaget tidligere.

Man går glipp av mye på over 20 år i livet.

Nå er vi kommet oss på ferga og spiser frokosten vår.

Så blir det å dure over grensen for litt shopping.

Vi var nødt til å reise på en lørdag, slik at vi var sikre på at Minstemann var hjemme og passet hunden.

Å ta hunden med seg over grensen er ikke bare-bare.

Da må man oppsøke dyrlege og få ormekurer og det må ventes før man kan dra tilbake til Norge igjen.

Ikke bør man ta sjansen heller, selv om hunden skulle sittet bare i buret mens vi var der.

Blir du stoppet på grensen, tar de hunden din.

Jeg ser for meg det scenarioet.

Jeg vet ikke hvem som hadde hylt mest.

Jeg eller hunden.

Da hadde nok måttet tatt meg også i forvaring og stemplet meg ut med ormekurer og det som måtte til før både jeg og hunden kunne få reise tilbake til Norge igjen.

Nei, så morsomt skal vi ikke ha det, så Tiara får være hjemme og kose seg sammen med Minstemann.

Det er nok best for alle parter.

Jeg har også passet på å få meg en optikertime på Mo i Rana på hjemveien.

Det er også høyst nødvendig og på tide.

Jeg skulle vært der for ett år siden, men har ikke funnet en ledig dag før nå.

Men nå skal vi gjøre klar handlelista.

Sweden!

Here we come!!

 

NYT LØRDAGEN!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

 

Musikermannen har jo vært på havet en gang til denne uka.

Denne gang hadde han ønske om skomakerlaks, seilaks eller fattigmannslaks.

Kjært barn har mange navn heter det, men jeg kaller det heller for Havets Rubin.

De fleste kjøper dette ferdig på glass, men her produserer vi den selv.

Musikermannen er allergisk mot røyksyre, så her har vi forsøkt oss på en ny variant.

Først skal det skjæres filet av seien.

Så skal den tørrsaltes 1-2 døgn.

Så skyller du saltet godt av og så tørker du filetene godt.

Vi er så heldige at vi har masse einer rundt oss, så nå har vi røkt seifileten selv, i stedet for å bruke røyksyre.

Det har vi gjort ved å bruke et gammelt kjøleskap.

Nederst har vi brukt steiner som vi har satt oppå hverandre og satt en jerngryte oppi.

Så har vi skjært einer som vi har fyrt på, hengt fiskefileten over og lukket kjøleskapet godt igjen.

Vi har fyrt på nye einer totalt 5 ganger.

Så er det tid for å skjære fileten opp i små biter.

Jo tynnere, jo bedre, men jeg hadde ikke så god kniv hjemme, så det ble ikke så tynne skiver denne gangen.

Så kommer magien.

2 gram seilaksfarge røres ut i 1 liter vann og helles over fiskebitene.

Hvis du ikke har røkt dem slik vi har gjort her, kan du blande røyksyre fra flaske i sammen med seilaksfargen.

Rør litt rundt slik at fargen kommer godt til alle bitene.

Nå skal dette få stå kjølig til i morgen kveld og da heller man av vannet og lar fiskebitene renne av seg på en rist.

Da skal fiskebitene legges over på glass og så fyller man på med en nøytral olje, for eksempel soyaolje, til alle biter er dekket.

Da er Havets Rubin klar til å nytes på brødskiva.

Oppbevares i kjøleskap, men hvis du lager mye, bør du lage porsjoner og fryse dem uten olje.

Når de tas opp av fryseren, har du olje på dem.

Sei kan altså brukes på så utrolig mange måter, så får du tak i, så kan du prøve deg på å lage Havets Rubin.

 

HA EN FIN FREDAGSKVELD!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no

 

I dag lå det en pakke i postkassa mi.

I pakken stakk det opp en pose med ett hvitt pulver.

Og det er ikke hvilket som helst pulver.

Det er nemlig mer pulver i denne pakken.

Det hvite pulveret er Alun som jeg skal bruke til beising av garn til plantefarging.

Det er også jernvitrol og vinstein som også brukes til beising.

Det er også en del pulver og materiale som er fargestoffer.

Her er det både henna farge, kochenille og sandeltre.

Masse spennende saker med andre ord.

Jeg gleder meg til å prøve ut alt dette til plantefarging.

Mens jeg venter på at det skal bli planter å plukke i naturen så klart.

Det så jo ikke akkurat lovende ut i morges, når alt var hvitt ute.

Nå er det meste av snøen smeltet igjen, men det er bitende kaldt ute.

Jeg rekker nok ikke å starte opp med plantefargingen i dag, men kanskje i neste uke.

Helga er helt fullpakket av jobb og andre gjøremål, så da blir det ikke.

Å plantefarge tar nemlig tid og det er ikke noe man kan stresse med.

Kochenille har jeg prøvd å farge med før, så den fargen vet jeg hvordan blir.

Henna og sandeltre har jeg ikke prøvd å farge med før, så jeg er spent på å se fargene.

Plantefarging er veldig morsomt og du trenger egentlig ikke så mye utstyr.

En kokeplate, en gammel kjele, et termometer, planter og litt garn, så er du i gang.

Det kan også være en fordel å ha et beisemiddel som binder fargen til garnet, som for eksempel alun.

Det finner du blant annet hos Spinnestua.

Der kan du også kjøpe forskjellige fargematerialer som du kan farge med.

Jeg skal vise prosessene underveis.

Det ligger også en del bilder i menyen av garn jeg har farget tidligere, hvis du har lyst til å lese mer og se hvordan jeg har gjort det.

Her ser du noe av garnet jeg har farget før.

Når man plantefarger får man fram helt spesielle farger som man ikke får kjøpt.

Det blir stort sett aldri samme resultat hver gang du farger heller, så det er nesten umulig å gjenskape en farge du tidligere har farget.

Hvis du har liggende mye hvitt garn du ikke vet hva du skal gjøre med, så kan du farge det i en farge som kan passe til det andre du har av farger i samme garntype.

Jeg har strikket mye av plantefarget garn.

Akkurat nå sitter jeg under et pledd der jeg har brukt mye plantefarget garn.

Før i tiden hadde de ikke andre muligheter for å få garn i flere farger enn å plantefarge det.

Ellers ble det mest hvitt og kanskje litt grått og sort, hvis de hadde sauer som hadde disse fargene.

Nå kan jo alt garn farges kjemisk, men det er noe spesielt over å sanke planter selv og se det hvite garnet forvandle seg til helt andre farger.

Bare med planter man finner i skogen selv.

Fremover kommer det nok til å komme litt bilder av både prosessen og hvilke farger det blir.

Jeg har lyst til å prøve meg på noen nye planter i år, så får vi se om jeg finner dem og at det er nok av dem til å farge.

En veldig god regel er at man aldri skal snaue ett område, men plukke bare litt her og litt der.

Det skal ikke vises at man har vært der, så det tar tid å sanke planter.

 

NYT KVELDEN!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no