2024 har ikke startet så fint som man kunne ønske.

Det lyse og fine vi ser for oss når vi går inn i ett nytt år, er blitt farget sort i forgrunnen av alt det triste som har skjedd.

Akkurat som på bildet mitt her, som er tatt akkurat nå.

Januar har gitt oss et fryktelig nyhetsbilde.

Familiemedlemmer som dreper foreldre, søsken, barn, barnebarn…….

Vi sitter alle sjokkert og leser og hører om det som har skjedd og hodet vårt har store problemer med å forstå.

Hvordan i alle dager kan en mann som snart er pensjonist og har levd ett helt vanlig liv, plutselig finne på å drepe sine egne barn og sitt eget barnebarn?

Vi strever med å finne en forklaring på det hele.

Det føyer seg inn i rekken med drapssaker i det nye året.

Hvordan kan dette skje??

Er vi egentlig potensielle draps- menn og kvinner alle sammen?

Etter at jeg har blitt godt voksen, så er det en ting jeg har lært meg:

Ting er veldig mange ganger ikke som man tror.

Hva som skjer innenfor husets 4 vegger i ett hjem, har man faktisk ingen anelse om.

En tilsynelatende normal familie, kan skjule mange mørke hemmeligheter.

I det nye året har jeg valgt å se og høre på ting jeg vanligvis ikke pleier å bruke tid på.

Jeg har hørt på podcasten “Mysteriet Adam” på Nrk Radio og i går så jeg “The Act” med historien om Gypsy Rose og moren hennes.

Begge deler anbefaler jeg å se og høre.

Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke vet hele historien.

Vi er vant til å se og høre om ting som har en forklaring som vi kan forstå.

Vi kan putte historien i en boks der vi kan lukke igjen og si at dette skjønner jeg.

Jeg prøver å forstå og finne en forklaring, men må faktisk bare innse at det er ikke alt man kan forstå og finne en forklaring på.

Vi liker å tenke at i oss mennesker så finnes det godhet.

Vi tenker at de som gjør grusomme handlinger er tvers gjennom vonde mennesker.

Men i oss alle fins det et hav av følelser, både glede, hat, sinne, fortvilelse og alt mellom der også.

Et tilsynelatende glad og lykkelig menneske, kan skjule mange andre følelser på innsiden.

Følelser som ikke er sosialt akseptert og som de ikke viser i det daglige.

Noen av oss opplever å vokse opp med å bli utsatt for grusomme ting av andre mennesker og det kan også føre til at de begår fryktelige ting mot andre.

En ting er sikkert:

Når hverdagen vår blir ustabil, økonomien blir dårligere, ting blir uforutsigbare, mennesker blir arbeidsledige og det bryter ut krig i verden:

Da våkner det til liv følelser i mange mennesker som ikke er av det vi anser for å være fine følelser.

Da skjer det noe med oss mennesker.

I Norge har vi opplevd krig og her kan historien fortelle mye om hva noen mennesker fikk seg til å gjøre mot andre.

Det er totalt uforståelig for oss som har levd i ettertid å forstå hvordan dette kunne skje.

Hvordan fikk noen seg til å torturere andre og drepe massevis av mennesker?

Jeg ser med stor uro på hvordan samfunnet vårt utvikler seg og hvor lite et menneskeliv kan være verdt.

Jeg tenker at alt henger sammen.

De “stygge” følelsene i oss kommer fram når samfunnet utvikler seg i en gal retning og da kan det våkne til liv følelser vi ikke trodde at vi egentlig hadde.

Kanskje snakker vi for lite sammen om de vonde følelsene som er inni oss?

Sitter for mange av oss for mye alene i løpet av dagen og har ingen å snakke med?

Bak en skjerm eller foran TV-en?

Orker vi ikke å bry oss og bruke tid til de viktige samtalene?

Ikke de som handler om vær og vind, men alle de andre tingene vi går og tenker på?

Spiller vi et skuespill der vi hver dag går ut døra og gjør det som forventes av oss, mens innvendig er det bare kaos??

Politiet kaller det tilfeldigheter, men det tror jeg ingenting på.

Forskjellene i samfunnet er blitt større.

Noen har mer enn de trenger, mens andre nesten ikke har noe.

Det bærer ikke godt med seg.

Politikerne har en stor jobb å gjøre.

Den viktigste jobben er ikke å bestemme hvor det skal bygges en ny veg.

Den viktigste jobben er å sørge for at menneskene som bor i dette landet har det godt og at det skal være trygt og godt, både i samfunnet og i vårt eget hus og hjem,

Der må vi nok tenke nytt.

Å gå i samme tralten hjelper ikke hvis vi skal stoppe denne fryktelige utviklingen.

Men politikerne kan ikke gjøre denne jobben alene.

Her må vi alle gå i oss selv og virkelig tenke over hvilket samfunn vi er i ferd med å utvikle.

Vi må nok akseptere at det er ikke alt vi forstår, men vi kan aldri akseptere at vi kan ta livet av hverandre.

Så tilbake til overskriften: Kunne du drept noen?

Jeg har mange ganger tenkt på det og hver gang kommer jeg fram til samme konklusjon:

Nei, jeg kunne ikke det og jeg kan ikke skjønne hva som skulle fått meg til å ta livet av et annet menneske.

Samtidig så kan man aldri vite hva som skjer i hodet til et menneske som blir utsatt for fryktelige ting og vi vet heller ikke alt om hvordan menneskers hjerne fungerer.

Da kan det oppstå ting man aldri trodde var mulig.

Det ser vi dessverre hver eneste dag nå….

 

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no