Februar 2018:
Alt er klappet og klart en grytidlig morgen i februar:
Vi skal på vinterferie og stå slalom for aller første gang.
Turen går til Sverige og etter en noe hektisk oppstandelse, er både barn, Musikermannen, Strikkekjerring og masse bagasje på plass i bilen, så her er det bare å feste sikkerhetsbeltet og komme seg avgårde for å rekke ferga.
Som vanlig tar jeg en siste gjennomgang i hodet om vi har husket alt mens bilen kommer seg i gang ned bakken.
Joda! konkluderer jeg.
Alt og alle er med, så her er det bare å kjøre.
Minstemann gleder seg til sin første tur til slalombakken og prater villig vekk om alt vi skal gjøre når vi bare kommer frem.
Jeg har likevel en liten følelse av at det er noe vi har glemt…
Når vi kommer oss på ferga og har fått pakket opp frokost, kaffe og allskens greier jeg har pakket klart, oppdager jeg det!
JEG HAR GLEMT STRIKKINGA JEG HADDE PAKKET OG LAGT FREM!!!
Nei, nå er det full krise altså!
Jeg kjenner at pulsen stiger og jeg vurderer et øyeblikk å løpe opp i styrhuset og be ferga om å snu.
Det er tross alt en nødsituasjon!
Jeg nekter plent å være borte i flere daaaaager uten garn og pinner!
Musikermannen skjønner at noe er på ferde og spør forsiktig hva det er som feiler meg?
Det ryker sannsynligvis ut av ørene mine mens jeg hveser at jeg har glemt strikkinga mi hjemme!
Øynene hans blir store og jeg ser at han skjønner at dette kommer til å bli en katastrofeferie!
En Strikkekjerring UTEN strikking har han helt åpenbart IKKE lyst til å reise sammen med.
Det ser ut til at han vurderer hvor nærmeste nødutgang er i tilfelle jeg får et kraftig utbrudd blant alle de andre blide menneskene som også har tenkt seg på en riktig så hyggelig vinterferie.
Det er mulig han også vurderer å late som om han ikke kjenner meg, for jeg er nok langt i fra særlig smilende der jeg sitter og prøver å få kontroll over både puls og pust.
Ferga legger til kai og jeg er heeeelt overbevist om at han nok vurderer hvordan han kan gi meg et aldri så lite dytt slik at jeg faller i vannet, men han anser nok muligheten for å bli oppdaget til å være for stor.
Vi kommer oss inn i bilen og NÅ kommer det høylytt fra meg:
KJØR MEG TIL GARNBUTIKKEN!!!
Musikermannen skvetter til og ser vettskremt ut mens han forsiktig lurer på om jeg virkelig innbiller meg at det fins en garnbutikk på fergekaiet??
NEI!!! roper jeg!
Du må da vel skjønne at du skal stoppe på Mo i Rana og vil du FÅ meg dit på rade rappen?!!
Musikermannen legger i vei, mens jeg vurdere hva det er mulig å få kjøpt som jeg kan strikke på, som i tillegg holder til en vinterferie??
Den store skrekken er jo at man skal bli tom for garn også!
Det er vel ikke fritt for at Musikermannen foretar et par forbikjøringer for å få anbrakt Strikkekjerringa kjappest mulig foran en garnbutikk og han drar nok et lettelsens sukk når vi er fremme og han kan få meg ut døra.
Jeg løper inn med panikk i blikket, men de som jobber der tar det med knusende ro…
De har tydeligvis sett panikkslagne Strikkekjerringer som har glemt garn og pinner før…..
Garn og pinner blir kjøpt og både jeg og resten av familien kan vende tilbake til ro og orden igjen.
Man kan vel ikke akkurat kalle historien mitt stolteste øyeblikk, men det får nå så være.
Resultatet av den lange vinterferien ser dere øverst her.
Et så vidt påbegynt sjal, som har ligget urørt etter vinterferien for 7 år siden.
Til skrekk og advarsel for at jeg ALDRI mer skal glemme å ta med garn og pinner.
Men jeg har lært!
Nå pakkes mange prosjektposer med både store og små prosjekter ALLER først ut i bilen.
Lenge før både mann, barn, hund, medisiner, mat og bagasje blir anbrakt i bilen, så er mine mange prosjektposer kommet seg vel på plass.
I trygg forvisning om at de blir med på turen!
Så sikker er jeg nå på at jeg ikke skal glemme dem at jeg nå akter å ta frem igjen dette skammens prosjekt og gjøre det ferdig.
MEN, med på vinterferie får det IKKE være!!
(Det ble forresten med den ene turen til slalombakken. Jeg har aldri forstått vitsen med å bli kjørt opp på fjellet i 30 minusgrader for så å stå ned bakkene. Jeg liker faktisk å slite meg opp bakkene selv…)
HA EN AVBALANSERT FREDAGSKVELD!!
INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no
FACEBOOK: Strikkekjerring
Ha-ha, SÅ avhengig ja 😀
Ja, skrekk og gru!
Det er mulig jeg burde vært på avvenning??
Jeg forstår, sikkert som å være røykavhengig omtrent… Men hvorfor ble det fine sjalet ikke strikket ferdig? Hadde du ikke nok garn?
Jo, det er nok en form for avhengighet med garn og pinner også.
Jeg hadde nok garn, men da jeg kom hjem hadde jeg allerede et sjal i samme oppskriften på pinnene, så da ble det liggende både vel og lenge.
Nå skal det så absolutt gjøres ferdig. 🙂
Jeg ser for meg hele greia og ler høyt her jeg sitter. :))) Er man strikkegal så er man strikkegal, kjenner meg igjen. Jeg hadde også fått panikk. Du er god å fortelle. Takk for dagens gode latter.<3
Men det påstarta sjalet bør du gjøre ferdig altså, nydelig farge og vil kle deg veldig godt. Ha en flott lørdag. <3
Ja, huff!
Det er utelukket å dra noe som helst sted uten å ha med strikking.
Man vet jo aldri hvor man kan bli stående en stund å vente på noe og da er det jo veldig kjekt å ha strikkingen med.
Nå skal jeg ta meg selv i nakken og gjøre dette ferdig, altså…
hi hi ,du er avhengig ja og på tide å få ferdig prosjektet :=) jeg har også glemt strikketøy ,så det hender jeg må kjøpe nye pinner og litt garn ,men det går for seg i litt roligere former om jeg finner ut att jeg vil strikke på turen :=)
Uten strikking på tur kan man slett ikke være!
Heldigvis er det mulig å få kjøpt garn og pinner svært mange steder og takk og lov for det. 🙂