11. januar i år var det 100 år siden den første insulinsprøyten ble satt.
Er det noe jeg kan mye om, så er det insulin og diabetes. Ikke fordi jeg har det selv, men du skal straks få vite hvorfor.
År 2000 var blitt feiret med brask og bram og i februar feiret eldstesønnen vår 8-års dagen sin med mors hjemmebakte kaker, brus, snop og masse unger med sukkerkick.
I dagene før syntes jeg han var litt småpusk og han hadde spist litt dårlig. I bursdagen spiste han også lite.
Nå var han ikke så glad i søtsaker og kaker egentlig.
Han likte aller best middag og grovt brød.
De neste dagene fulgte jeg litt med og da han en kveld stod opp og gikk på kjøkkenet og åpnet ett skap og gjorde seg klar for å skulle tisse skjønte jeg at noe var galt.
Jeg bestilte neste dag time hos legen, men fikk ikke time før noen dager senere.
Samtidig begynte vinterferien og vi skulle reise avgårde på vinterferie og skulle gå på ski.
Musikermannen hadde pakket alt klart mens jeg og eldstemann bare skulle en tur til legen først.
Jeg hadde sett at eldstemann hadde vært ofte på toalettet, så jeg fikk ham til å ta en urinprøve som vi tok med og leverte i luka på legekontoret og ba dem om å sjekke den.
Vi kom inn til legen og legen lurte på hvorfor jeg hadde tatt med en urinprøve.
Jeg svarte at jeg syntes han hadde vært litt pusk og at han tisset ofte, så jeg sa at enten tror jeg at han har diabetes eller så må han ha en urinveisinfeksjon.
Legen så alvorlig på meg og sa at urinprøven var full av sukker.
Da satte eldstemann i å gråte for da skjønte han med en gang hva det var.
Han hadde nemlig en bestefar med diabetes, så han hadde sett at han målte blodsukkeret og satte sprøyter.
Det ble mye oppstyr med både barnet, legen og helsesekretærene.
Barnet gråt mens vi målte blodsukkeret og det viste seg at det var så høyt at maskinen ikke kunne måle det.
Jeg var rolig og trøstet eldstemann så godt jeg kunne. Jeg hadde egentlig fått bekreftet det jeg allerede visste.
Helsesekretæren spurte senere hvordan i all verden jeg kunne være så rolig. Hun hadde barn i samme alder og var helt oppkavet selv.
Jeg svarte bare at sånn var jeg. Jeg klarte å være rolig når ting skjedde og holde hodet kaldt og konsentrere meg om den det gjaldt.
Vi fikk til nød ta ferga hjem og hente litt klær før vi reiste til sykehuset. Jeg ringte Musikermannen som begynte å pakke og vi fikk ferga til å vente mens vi hentet det mest nødvendige.
Det skal også sies at Musikermannen var så vettskremt at han hadde pakket bare tull og tøv, balnt annet dressen sin, så han måtte kjøre hjem neste dag med skriftlig liste over hav vi trengte.
Hele familien ble innlagt på barneavdelingen i 2 uker og der begynte vår nye hverdag med blodsukkermålinger, skjema for hvor mye insulin vi hadde satt og nøyaktig hva han hadde spist og drukket.
Jeg leste alt jeg kom over av informasjon slik at jeg skulle kunne mest mulig.
Det var et helt team rundt oss denne tiden med leger, sykepleiere, diabetessykepleier, ernæringssykepleier, psykolog og lærere på skolen der.
Alt gikk bra og det viste seg at han hadde gått med diabetes veldig kort tid, så vi hadde oppfattet kjapt at noe var galt heldigvis. Det vises nemlig på langtidsblodsukkeret som viser gjennomsnittet av blodsukkeret de 3 siste månedene.
Han hadde fått diabetes type 1, som er en autoimmun sykdom.
Autoimmun betyr at immunforsvaret angriper celler i kroppen og ødelegger dem. Immunforsvaret angriper fordi det tror at det er noe galt med cellene og at de ikke hører til i kroppen og skal bekjempe dem. Omtrent som det angriper når du får en influensa, bare at her angriper immunforsvaret friske celler.
Det første året brukte vi slike engangssprøyter som du ser øverst her.
Insulinet måtte måles opp i hetteglass som det over her.
2 typer morgen og kveld og hurtigvirkende også til lunsj og middag.
Vi satte altså minimum 4 sprøyter hver dag og målte blodsukkeret i fingeren enda flere ganger hver dag.
Vi hadde også vekkerklokka på hver eneste natt og var oppe og målte blodsukkeret på natta. Innimellom måtte vi vekke ham og få ham til å spise hvis blodsukkeret var lavt.
Blodsukkeret kan svinge mye i løpet av en dag alt etter hvor mye aktivitet man er i, hvor mye og hva man spiser og også følelser som sinne, sorg, stress og glede påvirker blodsukkeret.
Alt dette må tas hensyn til når insulinet skal settes. Hva skal man spise og hvor mye aktivitet skal man være i de neste timene.
Etter 1 år fikk vi slike insulinpenner som var ferdig fylt med insulin og vi kunne bare vri for å bestemme hvor mange enheter insulin han skulle ha.
Etterhvert lærte han seg å sette sprøytene selv.
Det var tøffe tak for en 8-åring med sprøyteskrekk og legeskrekk å få hele livet snudd på hodet i løpet av ett sekund.
Som foreldre måtte vi også være nøye med kostholdet i familien og passe ekstra godt på ham.
Nå spiste vi heldigvis sunt og bra fra før, så det ble ikke den store omleggingen av kostholdet for vår del.
En fordel var at han fikk mobiltelefon litt tidligere enn jevnaldrende. Rett og slett for at han skulle kunne dra på besøk uten oss og for at han skulle kunne ringe oss hvis han var ute og lekte og kjente at noe ikke var som det skulle. Vi var aldri langt unna og vi reiste heller aldri bort uten at han var med.
Takk og lov for insulinet!
Hadde det ikke blitt oppfunnet, ville barnet vårt ha dødd i løpet av noen uker. Høyst måneder med strengt kosthold.
Selv om insulinet er kommet, er ikke faren over.
En som har diabetes, uansett om det er type 1 eller type 2, må passe godt på seg selv.
Blodsukkeret må måles ofte hele livet og selv om man i utgangspunktet kan spise hva man vil, kan man ikke spise sukker og søtsaker hele tiden. Man må passe på både kosthold og trening hvis man skal være godt regulert.
Senskadene er mange og stygge dessverre, men man kan leve ett godt liv hvis man er nøye og passer på.
Noen får senskader likevel, selv om de er nøye, så noen ganger slipper man ikke unna.
Likevel er utsiktene for en diabetiker i dag betydelig bedre enn bare for noen tiår siden.
Det er ikke så lenge siden at barn som fikk diabetes måtte veie maten de spiste og aldri fikk smake godterier eller spise kaker i bursdag. Noen ble sendt ut for å leke med en plakat rundt halsen hvor det stod: Ikke gi meg noe å spise. Der er vi heldigvis ikke lenger.
Men alle må vi følge litt med blodsukkeret. Særlig etter fylte 40 år. Da bør vi alle ta en sjekk hos legen en gang i året.
Dette ble en kortversjon av vår historie. Den rommer så mye mer at jeg kjenner at jeg kunne fylt en bok med erfaringer.
Men i 2022 kan vi heldigvis feire 100 år med insulin.
Den har berget mange liv!
HÅPER DU FÅR EN FIN BLODSUKKERDAG!!
Følg meg gjerne her: Strikkekjerring
Jeg skjønner at her har du tonet historien ned, for vi har ei ung jente i familien som fikk diabetes 1 rundt 12årsalderen. Hennes mor, som ikke er av den sorten som klager mest, har fortalt endel om utfordringene de har hatt, og det har sannelig ikke vært bare bare! Bare det å måtte ha vekkerklokke på opptil flere ganger om natten må jo være veldig anstrengende. Heldigvis har hun fått utstyr som gjør det noe enklere å følge med nå.
Ja, det er mange utfordringer og hos mange er det svært vanskelig og ikke lett å få det til. Vi klarte oss i forhold til mange veldig bra, men det var mange tøffe dager hos oss også. Vi måtte bestemme oss for at det aller aller viktigste var at han skulle leve ett så godt liv som mulig og ta hensyn til det. Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men det viktigste vi fokuserte på var å lære ham gode vaner fra han var liten. Diabetes hos barn er mange tøffe tak. Det kommer man ikke unna uansett.
Ja det var nok et kraftig sjokk, selv om du ante hva det var, og få en så alvorlig diagnose på et barn. Det er en sykdom man ikke skal ta lett på, og det er mye å passe på for at den som har fått diagnosen skal ha en fin hverdag. Jeg er forskånet for diabetes selv, men min adoptivpappa fikk det tidlig og det gjorde de fleste søsknene og foreldrenes han også, så jeg har vært med på reisen. I august i fikk den ene katten min påvist diabetes, og jeg fikk virkelig merke alt hva det innebar på nært hold.
Ja, det er en alvorlig sykdom man må leve med hele livet og slett ikke noe man ønsker for sine barn. Å få diabetes hos dyr er vanskelig. Jammen ikke lett å regulere blodsukkeret hos en katt. Det skal være sikkert. Håper det går bra med ham nå.😊
Nei dessverre så lever ikke Ronja lenger. Hun hadde nok gått for lenge med diagnosen innen den ble oppdaget, så kroppen hennes orket ikke mere rett før jul i fjor. Diabetes klarte jeg fint å kontrollere, men det var for sent. Katter er jo flinke til å skjule at de er syke, og da er det ikke så lett å oppdage at noe er galt.
Ja, katter er kjempeflinke til å skjule at de er syke. Det er først når de er på tur å gi opp man oppdager det ofte, dessverre.
uffa – ja bra vi har insulin – gode leger og påpasselige foreldre tenker no eg 😉
Eg fikk diabetes 2 for litt over 2 år siden, i godt voksen alder, jobber framdeles med kosthold, vekt og mosjon.
Tar mine stikk gjennom dagen og prøver å leve ok.
Takk gud for at eg har strikkepinner og joggesko
Smil fra ho monika
Ja, heldigvis! Det er en ekkel sykdom og den kan komme snikende på uten at man merker så mye når man er voksen. Håper det går bra med deg og at du har fått god hjelp, selv om den største jobben er det du som må slite med. Passe på blodsukker, mat og aktivitet og at alt dette stemmer med insulinet. Det er ikke lett.❤️
Dere har sannelig fått dyrekjøpte erfaringer med hvor viktig insulin er! Insulinpenner er praktiske og måleinstrumenter heldigvis lettere å håndtere i våre dager. Men som du sier, må man passe på hele tiden, og diabetes type 1 er nok mer alvorlig enn type 2. Da jeg jobbet som sykehuslærer, kom jeg i kontakt med flere familier som hadde barn med nyoppdaget diabetes, og jeg var imponert over hvor godt disse barna taklet sin nye tilværelse. ❤️
Ja, jeg er imponert over hvor godt han taklet det. Jeg tror det er viktig at foreldrene også takler det fint, ellers går det ikke så bra. Det er en sykdom de må leve med resten av livet, så de må få gode vaner med en gang. Det er ikke like lett bestandig og det er heller ikke alle rundt som skjønner hva det innebærer, så det kan også være en utfordring. Sykehuslærerne gjorde en fantastisk jobb når han var der og da kunne han også ta en «pause» fra sykdommen en liten stund og det var godt for ham. Du hadde en viktig jobb som sykehuslærer.❤️
Ja, jobben som sykehuslærer kledde meg. Jeg følte at jeg kunne bidra, gjøre en forskjell, og gi elevene en slags normalitet oppi en ellers krevende sykehushverdag. Det er bra om foreldrene takler det fint også, ja, for det gjør livet med nye vaner pga. syksom enklere å tilpasse seg. Og det er selvsagt superviktig at diabetesteamet man kommer i kontakt med gjør en god jobb. Regner med at dere var i Bodø? Jeg jobbet i Trondheim.
Ja, vi var i Bodø. Det var et fantastisk team. Alt unntatt psykologen som nok burde hatt en annen jobb.🤣Nå hadde ingen av oss behov for psykolog heldigvis og takk og lov for det.🙏🏻Å være sykehuslærer måtte ha føltes som en nyttig jobb, ja.😊👍🏻
Bra dere ble så godt tatt vare på 🙂 Ja, jobben var det man kaller “rewarding” på engelsk (kommer ikke på det norske ordet).
Huff, det er så leit når barn får diabetes, og det er utrolig å se hvor fort barn takler den nye hverdagen. Det er tøft å være foreldre til barn som får dette, og dere har nok lært utrolig mye om det.
Her er der diabetes 2 som mannen har, så jeg vet bittelitt om det. 🙂
Ja, det er ikke en sykdom å spøke med. Det er sikkert! Man må passe godt på. Etterhvert blir man vant til at det er sånn. Håper det går fint med mannen din.🤗