På Verdensdagen for psykisk helse er det på tide å stoppe opp litt for oss alle.
Vi lever i en tid hvor kriser, krig og elendighet lyser mot oss hver eneste dag og vi har levd med en pandemi hvor vi har vært mye for oss selv.
Dagene er fulle av gjøremål og vi vet til tider ikke hvordan vi skal få kabalen til å gå opp.
Oppi alt dette, blir flere og flere mer ensomme og 1 av 5 ungdommer føler på utenforskap.
Mange mennesker sliter med tunge tanker og hver fjerde ungdom oppgir at de ikke har noen å snakke med når livet er vanskelig.
Verst ser det ut til å være for gutter og menn.
De av dem som henvender seg til helsevesenet opplever at 80 % av de som møter dem er kvinner og de vil helst få lov til å møte en mann.
Menn trenger å snakke med menn.
Alle trenger å snakke med noen.
Noen som de stoler på.
Er vi blitt for navlebeskuende og selvopptatte?
Er vi blitt for overfladiske?
Tallene tyder på det.
Psykiske helse er vanskelig.
Hvert menneske er unikt og alle har ting de bærer på i ryggsekken.
Tid er mangelvare og er det noe mennesker som har det vanskelig trenger, så er det mennesker som har tid.
Tid til å lytte og høre på hva den andre har å si.
Nå har vi vært sammen i kohorter i lang tid og nå må vi LØFTE BLIKKET og se utenfor oss selv.
Tørre å spørre: Hvordan har du det, egentlig??
Og ikke minst ta oss tid til å høre på svaret.
Det fins hjelp å få når mørket overtar lyset og alt føles svart.
Men hver og en av oss kan også hjelpe.
86 000 mennesker blir alvorlig mobbet på jobb minst en gang i måneden.
Bak tallene er det mennesker som har det svært vondt.
Det er ikke bare helsevesenet sin jobb å hjelpe.
Det er også vår jobb.
Vi har et stort ansvar for å gripe inn når vi hører og ser at andre bli mobbet, trakassert, har det vanskelig eller er alene.
Undervurder ikke virkningen det har å ta seg tid til å hilse og snakke med noen du ser og vet har det vanskelig.
Det letteste er å lukke øynene, vike unna og tenke at det er helsevesenet sitt ansvar å hjelpe.
Alle mennesker fortjener å ha det bra og bli behandlet bra.
Bry deg!
Det vanskeligste og farligste som fins for et menneske, er å være alene.
Vi trenger møteplasser, men vi trenger også steder å møtes hvor man kan snakke, uten at noen andre hører på.
Da må vise at vi er tilgjengelige, slik at de som trenger det, tør å ta kontakt når de har behov for å snakke om det som er vanskelig.
Da må vi også være et menneske som er til å stole på.
Jeg vet at det ikke er lett og jeg snakker av erfaring,
men jeg vet også at det er mulig å få en vanskelig situasjon til å snu,
så gi ikke opp selv om at man føler at man har prøvd alt.
Hadde det ikke vært fint om vi sammen kan få statistikken til å minske i stedet for å øke??
HVORDAN HAR DU DET EGENTLIG??
Følg meg gjerne her:
Facebook: Strikkekjerring
Instagram: Strikkekjerring.blogg.no
Det spørsmålet fant jeg lenge ubehagelig, «hvordan har du det?», «hvordan går det?», lærte jo at dette er et vanespørsmål, svært få vil ha et ærlig svar hvis det er slik at en ikke har det bra. Den som stiller spørsmålet forventer et «jo, takk bare bra». Så hvordan har folk det egentlig, når man vet at folk som spør ikke vil ha et ærlig svar hvis man ikke har det bra. Jeg svarte ofte «jeg må vel rydde og vaske hjemme, der er litt rotete akkurat nå» eller «det går hver gang» 🤪 jeg var bruker av psykiske helsetjenester i flere år.
Du spør, «er vi blitt for navlebeskuende og selvopptatte?» og «er vi blitt for overfladiske?». La meg svare slik, for eksempel når jeg skriver om psykisk helse, samfunnsproblematikk, denslags, da blir det stille som i jordkjelleren til mormor, ingen likes, ingen kommentarer, ingen kommer med innspill eller meninger, man later som man ikke har sett. Så kan jeg poste en enkel levergryte eller laksekaker og da klikkes det, og kommentarene kommer, «nam nam, det så godt ut», folk spør om oppskrift og kommer med innspill, hehe..
Det er interessant egentlig.. og forresten, jeg har det veldig fint, det var ikke så rotete her etter helga, det kommer enda tomater og chilli på balkongen, og der lukter godt, tester ut en ny duft fra Rituals 😜 enn du, hvordan har du det?
Det er det som er problemet.
Mange ganger spørs folk hvordan man har det. Mer av høflighet. Som en måte å hilse på. En annen ting er at tid og sted ikke alltid passer for å svare det som sant er, dessverre.
Å snakke om psykisk helse kan være ubehagelig og noe man ikke har lyst til å gå inn på. Det er enklest å la være. Jeg har en sønn som har vært psykisk syk og har bodd hjemme i 10 år og kampen for hjelp har vært lang og tung. Men nå har han det faktisk veldig bra, så man må aldri, aldri gi opp.💪🏻
Jeg elsker forresten å prøve nye parfymer, heimen ser ut som et helsike siden vi fremdeles pusser opp, men ellers er faktisk humøret godt og jeg har det slett ikke så verst i dag.🤗
Takk for at du delte, god energi sendes i din retning 🥰
Takk i lige så.😍
Verdens enkleste spørsmål, men verdens vanskeligste svar!
Flott innlegg, vi må bry oss helt klart, men gjør vi det???
Har et eksempel fra Gjøvik i helgen. En familie var ute og spiste pizza, to barn sånn ca. 5 og 8 år.
Faren satt og trykket på telefon under hele måltidet..Mora leste en avis..
Barna spiste pizza og sikkert godt det, men jeg kunne ikke at foreldrene var der for barna og faren var et helt annet sted. Virka som han spilte et spill eller noe..Jeg hadde lyst til å gå og snakke med han, men han var veldig diger så jeg turte ikke.Jeg fikk en vond følelse å se dette!
Trist å se…
Ikke sant?
Det gjør vondt å se på.
Å ikke være tilstede for barna sine selv om man er der fysisk.😔
Det er et veldig vanskelig spørsmål både å få og svare på. Det kommer helt an på hvem som spør og hvor man er.
Det er lettere å spørre en som har gips på foten hva som har skjedd en en som trekker hettejakke over hodet hvordan det går, dessverre.😔