I går ble jeg oppringt av en dame fra Jehovas Vitner, som ønsket å prate om religion.

Jeg svarte at jeg står i Statskirka og var fornøyd med det, så jeg ønsket ikke å prate med henne om Jehovas Vitner.

Jeg er ikke det man kaller en personlig kristen, men for meg er det likevel viktig å være  medlem av Den Norske Kirken.

Det er for meg et bevisst valg av mange årsaker.

I Norge er vi styrt av lover og regler fra den norske stat. Grunnlaget fra mange av disse lovene er bygd på lover fra kirken. Det er en av grunnene til at jeg ønsker å være medlem av Den Norske Kirken.

Vi er del av det norske samfunnet og jeg mener vi må ha noen rammer rundt oss og lover og regler.

Samfunnet er i stadig endring og lover må forandres og nye lover kommer til.

Jeg er også opptatt av tradisjoner og det å høre til en familie.

Vi har døpt alle våre 3 barn og det har også vært et bevist valg.

Jeg ønsker at de skal bli døpt og få et navn og være medlem av Den Norske Kirken, men jeg har ingenting imot at de melder seg ut av Den Norske Kirken når de er gamle nok til å bestemme selv.

Navn får barn uansett og mange har andre tradisjoner rundt dåp og det har jeg full respekt for.

I vår familie ønsker jeg likevel at barna mine skal døpes. Både fordi det er en tradisjon hos oss og fordi jeg ønsker at de skal være en del av det norske samfunnet på denne måten.

Alle barna våre er konfirmert i Den Norske Kirke.

Med alle 3 har vi i forkant hatt en samtale om de ønsker å konfirmere seg og på hvilken måte de i så fall ønsker å konfirmere seg. Hvis de hadde sagt at de ønsker å melde seg ut av Den Norske Kirke og ikke konfirmere seg eller konfirmere seg på andre måter, hadde jeg respektert det.

Hver og en må få lov til å tro på hva de vil og tilhøre hvilket religionssamfunn de ønsker.

For meg handler det ikke om religion, men om et verdivalg som bunner i lover og regler i det norske samfunnet.

Det handler også om tradisjoner og at noen ting i livet skal være viktig og markeres.

Vi giftet oss for snart 23 år siden i kirken og det var også et bevisst valg fra vår side.

Å gifte seg er for meg en sterk markering og en stor forpliktelse. Man kunne jo for den del lovet hverandre på tro og ære at man skulle være sammen resten av livet i gode og onde dager uten en prest tilsted, men for meg er det faktisk viktig med selve seremonien og markeringen rundt den og feiringen av selve bryllupet.

Det har også vært viktig for meg at vi alle har samme etternavn for å vise at vi tilhører samme familie.

Veldig mange har forskjellige etternavn og det er helt greit for meg, men for meg er det viktig at vi har det i vår familie. Likevel kunne gjerne barna mine byttet til et annet familienavn når de er gamle nok til å bestemme selv.

Jeg er en av dem som ikke går i kirken til vanlig.

Jeg går dit i forbindelse med markeringer som dåp, konfirmasjoner, brylluper og begravelser.

Det gjør jeg fordi jeg synes slike markeringer er viktige og en del av grunnmuren i samfunnet vårt.

Jeg synes det er fint å være i kirka og at noen hendelser i livet skal være høytidelige.

Det er også godt at det skal være litt tid til stillhet og ettertanke. Det trenger vi.

Noen ganger synes jeg presten har fine prekener også. Som handler om livet og hva vi står for av verdier og mange ganger kan det være at han snakker om ting som man kan tenke over.

Når jeg skriver dette er det viktig for meg å si at dette er mine verdier og tanker.

Religion har før til mye elendighet for mange. Kriger er blitt startet og mennesker er blitt hetset for hvem de er. Både alenemødre, homofile og mange andre.

Det har vært store endringer i samfunnet og heldigvis er mange av reglene i både den norske stat og kirken endret.

Jeg ble en gang spurt av en mann som var en del eldre enn meg og som jeg visste var en del av menigheten om jeg mente at homofile var blitt sånn eller om de var født sånn?

Jeg svarte at jeg definitivt var sikker på at de var født sånn. Han var nok ikke enig i det, men lyttet likevel til det jeg hadde å si og de argumentene jeg hadde. Det syntes jeg var en fin samtale. Vi var ikke enige, men respekterte likevel hverandres meninger.

Sånn liker jeg at et samfunn skal være.

Vi har forskjellige verdier og forskjellige meninger, men respekterer hverandre likevel.

Når man ikke gjør det, synes jeg det blir vanskelig.

For mange er det viktig å være en del av en trosretning og jeg tenker at det må være fint for dem.

Ateister har også tatt et bevisst valg.

Det er det jeg synes er fint. Vi er heldige som kan tro på hva vi vil eller ikke vil, men likevel være en del av det norske samfunnet.

 

ØNSKER DEG EN FLOTT SØNDAG, MED ELLER UTEN KIRKEGANG!!

 

Følg meg gjerne her: Strikkekjerring