Her i nord er ordet “kjerring” stort sett forbundet med noe positivt.
Når mannfolkene snakker om kjerringa mi, så er det som oftest med gode hensikter og varme tanker bak.
MEN!
Det finnes unntak.
Hvis ordet kjerring blir uttalt med sinte ord og gjerne et nordnorsk ukvemsord foran, ja, da må man ikke innbille seg at det finnes noe kjærlig bak ordene.
Sånn, som den førrbaska kjerringa Ingunn som dere ser kommer fykende over fjorden her.
Hun har kommet fykende sørfra og har feid inn over både fjord og land på sin ferd.
Men jeg tror faktisk vi må unnskylde henne litt.
Egentlig er hun nok bare en litt hormonell tenåring som har fått utdelt kjempekrefter hun ikke helt kan kontrollere.
Sinnet tar henne og da har hun bare null kontroll.
Her trengs det nok noen noen grensesettende foreldre som holder henne litt i ørene, men det kan se ut til at hun har stukket hjemmefra og lar all sin frustrasjon få utløp hos oss.
Det nytter ikke å snakke til henne heller…
Alle som har hatt sinte tenåringer i hus, vet at det er best å vente til hormonene har roet seg litt før man tar voksenpraten.
Men Ingunn er visst virkelig av den langsinte typen.
Her nytter det ikke å snakke med verken rolig eller sint stemme.
Hun bare durer videre, slik at vi faktisk må holde ungene våre hjemme fra både skole og barnehage.
Har dere hørt en sånn oppførsel???
Hva??
Tenk at vi må holde ungene våre hjemme bare fordi at Ingunn ikke kan oppføre seg.
Skal 1 få lov til å ødelegge for alle andre?
En ting er sinne og raseri, men å ødelegge ting for andre er slett ikke greit!
Tenk at hun faktisk er så frekk at hun flerrer av hustakene til folk!
Jeg må si jeg er svært bekymret for den slags oppførsel.
Jeg hyttet neven høyt i lufta etter henne da hun dro nordover og truet henne med husarrest hvis hun ikke sluttet å ødelegge både hus og heim for folk.
Det så tilsynelatende ut til å virke, for hun roet seg faktisk ned litte grann.
I håp om at hun nå hadde tatt til vettet, hyrte jeg på meg kjeledress, lue og tjukke ullvotter,
tok hunden i båndet for å lufte både meg og den overlykkelige hunden, som endelig skulle på tur.
Men hvor lenge var Adam i Paradis???
Sinnet hadde tydeligvis ikke rast helt av henne.
Tror du ikke hun bråsnudde og kom etter meg???
Nå skulle hun jage meg inn i huset igjen og jammen hadde hun ikke kakket seg på lag med en spirrevipp av en hagleling og sammen gjorde de sitt beste for å få oss til å snu.
Ørene til Tiara flagret rett ut, men hun krummet nakken og gikk på videre.
Jeg var godt påkledt og visste dessuten råd:
Vind og hagl i ansiktet har jeg kjent før.
Da er det bare å veksle mellom å snu ryggen til og holde ullvottene foran ansiktet og gå på mot vinden.
De måtte til slutt gi seg for overmakta og slippe meg fram.
De 2 jyplingene har nå visst blitt lei av å bråke med oss, så nå ser det ut til at de har fortsatt nordover.
Etter ryktene å dømme, er visst ikke oppførselen noe bedre der de har kommet.
Jeg lurer virkelig på om det kanskje må bli Ungdomsanstalt neste??
For dette ser virkelig ut til å være et vanskelig tilfelle….
Nå får vi bare håpe at Finnmark klarer å lure henne ut på Finnmarksvidda.
Der har hun god plass til å bråke seg ferdig.
Da er det kanskje mulig å lære henne litt oppførsel før vi sender henne sørover igjen.
Det er jo alltid hyggelig med turister og besøk, men man må jo innrømme at det er noen man drar et lettelsens sukk over når de drar hjem igjen og Ingunn er så absolutt i den kategorien!
TAKK FOR BESØKET INGUNN!!
DU ER IKKE VELKOMMEN IGJEN!!
FØLG MEG GJERNE HER:
FACEBOOK: Strikkekjerring
INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no