22.02.2022

En spesiell dag på flere måter. Både på grunn av tallenes plassering, men også siden eldstemann i dag fyller 30 år.

(Gravidmagen 3 dager før fødsel)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det har vært veldig populært å fortelle fødselshistorien sin og det tenkte jeg at jeg skulle gjøre i dag.

Det er merkelige greier. Jeg klarer knapt å huske hva som hendte i forrige uke og min egen 30-års dag kan jeg for mitt bare liv ikke huske. Men dagen ungene mine ble født husker jeg krystallklart!

I den tiden bodde vi i Jektvik. Et sted hvor det tok lang tid å komme seg til sykehus. Veiforbindelsen var dårlig til Bodø, siden det enda ikke var kommet tunnel i Strømdal-Reppen. Den holdt de på å bygge og den ble åpnet i oktober samme år. Alle reiste derfor til Bodø med hurtigbåt, som gikk hver morgen.

Legen som var i Rødøy da, var lettere hysterisk når det gjaldt gravide og var livredd for å få en fødsel før vi kom oss på sykehus. Helst hadde han sett at vi hadde reist til Bodø 1 måned før termin, men regelen da var 10 dager før.

Vi reiste til Bodø en tirsdag, både Musikermannen og jeg.

Jeg var ung førstegangsmor og hadde 2 måneder igjen til jeg fylte 18 år.

Jeg skulle bo på sykepensjonatet og han bodde hos noen venner. Ikke lenge etter ble sykepensjonatet nedlagt.

De første dagene gikk med til å handle inn ting vi trengte og jeg var til frisøren og klippet håret kort, siden jeg tenkte at det var mest praktisk med et lite barn i huset.

(Joakim og lillebror Steffen)

Fredag kveld kjente jeg meg litt merkelig og det kom stadig kynnere.

Natten gikk og det jeg tenkte var kynnere, kom og gikk. Det ble lite søvn, men så lenge det ikke ble verre, fant jeg ut at jeg kunne vente med å vekke noen.

Jeg stod opp til frokost og Musikermannen hentet meg for en shoppingrunde lørdag morgen.

“Kynnerne” hadde ikke forsvunnet, men jeg sa ikke noe til Musikermannen.

Han var veldig opptatt og ivrig med å diskutere hvor vi skulle dra for å kjøpe setetrekk til bilen,

en grønn Volvo 144 1972-modell.

Vi farta rundt og leita og jeg måtte innimellom stø meg til hyllene inni butikkene mens han leita ivrig etter setetrekk som kunne passe. Endelig fant han dem og jeg kunne dra et lettelsens sukk når vi kunne dra tilbake til leiligheta, siden jeg nå begynte å mistenke at det var litt mer enn kynnere på gang.

Jeg hadde planer om å se 5-mila på TV. Det var nemlig OL akkurat da, så jeg hadde veldig lyst til å se Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang gå på ski.

Musikermannen har aldri interessert seg for sport, men han var veldig ivrig etter å sette på setetrekkene på bilen.

Etter en liten stund kjente jeg at her måtte det være fødsel på gang. Det kom jevne tak over ryggen og magen, så jeg ringte opp på sykehuset for å høre hva de tenkte.

De mente det var på tide å komme oppover for en undersøkelse.

Jeg gikk ut ytterdøra og sa forsiktig til Musikermannen at nå trodde jeg det var på tide å dra opp på sykehuset, for sikkerhets skyld.

Musikermannen sperret opp øynene og kastet setetrekkene han holdt på å montere i snøen og før jeg visste ordet av det, var jeg kommet i bilen mens han kjørte framoverlent i en helsikes fart mot sykehuset.

Ja, dramaqueen har han alltid vært!

Jeg hadde min fulle hyre med å prøve å roe ham ned og få han til å forstå at vi først måtte kjøre ned til byen på sykepensjonatet og hente noen av tingene mine. Fødselen kom ikke til å skje i løpet av de neste 10 minuttene.

Jeg husker veldig godt at det var rødt lys i hvert eneste lyskryss vi kom til og Musikermannen ropte og skreik at nå kom vi ikke til å rekke sykehuset på grunn av de forbanna lyskryssene.

Hvordan vi kom oss helberga til sykehuset, ja det vet ikke jeg! Musikermannen mente at det måtte være lov å sette på nødblinken slik at alle skjønte at vi måtte kjøre på rødt! Men jeg klarte nå merkelig nok å nå inn i hjernebarken på ham, slik at han til slutt skjønte at det slett ikke var nødvendig.

Jeg dro et lettelsens sukk da vi kom fram til fødeavdelingen og det gjorde Musikermannen også. Da følte nok både han og jeg at vi var i trygge hender.

Etter en undersøkelse av jordmoren, fikk vi bekreftet at fødselen var i gang.

Jeg trava og gikk att og fram i gangene og tok en pause for hver ri som kom.

Etterhvert fikk vi en fødestue og riene kom oftere og oftere.

I den tiden tror jeg ikke det fantes epidural og jeg ønsket også å føde mest mulig naturlig.

Utover ettermiddagen kom riene tett, så jordmoren tilbød meg lystgass. Jeg prøvde på en ri, men synes jeg ble sår i halsen av det, så jeg sa at det ville jeg ikke ha mer av.

Jordmoren var stadig innom og sjekket åpningen og den ble stadig større.

Musikermannen hadde fått seg en god stol og hadde installert seg der.

I kveldinga kom de med kveldsmat til oss. Jeg hadde ikke spist siden frokost, så jeg var skikkelig sulten, men nå kom riene så tett at jeg klarte ikke tanken på mat.

Men det gjorde Musikermannen! Han koste seg med å spise opp både sin og min kveldsmat og mumlet mellom tuggene at her skulle vi nok være i flere døgn, så det var best å få i seg litt mat.

Han skjønte overhodet ikke at jeg var kommet til pressriene, for rett etterpå kom jordmoren inn og da fikk jeg bruk for de energiløse musklene mine.

Pressriene satte i gang og kl 21.37 ble var aller første gutt født!

Da kan det hende seg at Musikermannen kom seg opp av stolen! Han vandret rundt på gulvet inne på fødestua og bannet værre enn en bryggesjauer! Tydeligvis sjokkert over at det kom et levende barn ut av den magen han hadde sett på i mange måneder. Hans egen sønn!

Jeg skjemtes og jordmora ristet på hodet, mens hun gjorde ferdig den fine sømmen etter klippingen hennes.

I den tiden fantes det ikke mobiltelefoner, så etter en liten stund kom de trillende inn med en telefon, slik at Musikermannen kunne ta seiersrunden rundt og fortelle våre nærmeste at de var blitt besteforeldre for første gang.

Gjett om han var stolt! 3300 gram og 50 cm lang.

Et lite skår i gleden var det at hans egen bestemor døde 1 måned før sønnen vår ble født. Hun skulle bli oldemor for første gang og gledet seg veldig. Hun fikk aldri oppleve det, men hun hadde strikket og heklet masse klær som vi brukte mye da han var liten.

(Råkkebrødrene)

Bjørn Dæhlie vant 5-mila i OL den dagen, så jordmora lurte på om det ble født en Bjørn eller Vegard denne dagen, men det ble nok født en Joakim.

Slik var altså min fødsel i 1992 og nå er faktisk eldstemann blitt 30 år i dag!

GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN JOAKIM! <3

Følg meg gjerne her: Strikkekjerring