Tidligere i uka holdt vi konsert på et sykehjem.
Der klarte jo selvfølgelig Musikermannen å smiske til seg et rødt og fint forkle og han lovet på tro og ære at han skulle ha det på seg på jobb i dag.
“Merkelig” nok fant han det ikke i morges, men det tok meg ikke lange stunden å spore det opp inne i bobilen, så hertingen måtte til pers og ta det på seg i dag.
Ikke uventet slo han seg vrang når han skulle reklamere for dagens meny, der vi skulle prøve ut Belgiske vafler og Pølsesnadder.
Da var han plutselig døv på begge ørene og proklamerte at vi hadde bengalske vafler og pølsejarv på menyen i dag.
Ja, han hadde sågar skjært ut et hjerte av en brødskive som han mente kunne serveres som bengalske vafler.
Men jeg måtte jo gi ham skryt for at han tross alt var korrekt antrukket når han skulle jobbe på kjøkkenet i dag og da fyrte han jo så klart løs med at han hadde fått forkleet av fansen og selvfølgelig fra Nasjonalforeningen for dårlig folkehelse.
Fansen går jeg ikke god for, men at han nok er æresmedlem i Nasjonalforeningen for dårlig folkehelse, det går jeg glatt med på.
Så skrøpelig benbygning som han har, så skulle man nå minst tro den var bygget av trolldeig!
Det ble litt høy temperatur inne på kjøkkenet en stund, men surpumpen ble litt blidere når han fikk prøvesmake på de Belgiske vaflene, men jeg skal innrømme at han nok hadde fortjent å få servert det tørre brødhjertet han selv hadde laget til.
Nå skal det jo sies at jeg lo vel kanskje litt vel mye av synet av Musikermannen der han stod og litt stor i kjeften var jeg vel også, så jeg fant det best å roe gemyttene litt, slik at arbeidsdagen kunne fortsette sånn noenlunde kontrollert.
For å reise til Rødøya, må man reise med ferge.
Ferga er lita og mannskapet stresset frem og tilbake og dirigerte biler hit og dit for å få plass til alle.
Denne traktoren som stod fremst måtte da kjøre så langt fram den kunne og frontlasteren stakk da naturlig nok fremom traktorhjulene.
Når vi da kom til fergekaiet og fergebauen skulle opp, ble det ganske så festlig.
Den kunne naturlig nok ikke gå opp, siden frontlasteren stakk så langt frem.
Da var det bare å senke bauen igjen, gå fra kai og komme seg ut på fjorden igjen og snu ferga andre veien.
Nå kunne ferga legge til og alle bilene måtte rygge på land, he, he….
Skikkelig gøy syntes jeg!
Å komme til Rødøya er alltid som å komme hjem.
Mamma jobbet her da jeg var lita, så her var vi mye som barn.
Man blir alltid tatt godt i mot og her kan dere se hva pasientene fikk å spise denne dagen.
Hjemmelaget stroganoffgryte med tilbehør, frukt og grønnsaker og deilige kaker og kaffe.
Og alt smakte veldig godt!
Nasjonalforeningen for (den gode) Folkehelsen her ute gjør veldig mye bra for øyas befolkning og de er de som står bak kostnaden av dette arrangementet.
Vi sørget for sang og musikk, mens blant annet denne dama her står i bresjen for å arrangere.
Øyas nye innflyttere og de nye verdensborgerne var invitert og fikk utdelt gaver, så hit er det hyggelig både å flytte til, bli født og ikke minst bo.
Slike dugnadsfolk er gull verdt for slike steder og verdien av jobben deres kan ikke måles i penger.
Heldige er vi som får lov til å besøke slike steder og det er godt å se at det finnes handlekraftige mennesker som gir mye av seg selv til andre.
I Rødøy kommune finnes det mange slike dyktige dugnadsmennesker og det vises!
De kan være stolte av seg selv og kommunen de bor i.
De er få mennesker, men får til utrolig mye.
Som dere skjønner, trives vi veldig godt her og Musikermannen lever ekstra lenge på turene hit.
Det er jeg sikker på, ha, ha…
HA EN FOLKEHELSEFIN KVELD!!
FØLG MEG GJERNE HER:
FACEBOOK: Strikkekjerring
INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no