Den siste uka har vært et sant mareritt.

Forrige lørdag var jeg på jobb og serverte frokost, da telefonen ringte om at eldstemann hadde fått et kraftig insulinsjokk.

Vår svigerdatter og vår mellomste sønn prøvde å hjelpe ham og ambulanse ble tilkalt.

Natten før hadde det vært en tragisk båtulykke hvor 2 ungdommer dessverre omkom og i den forbindelse var ambulansen 6 mil unna.

Jeg vet hvor tøft det er å stå i å jobbe med en som har insulinsjokk.

Det er kramper, skum ut av munnen, lyder, blod fordi kjeven går i lås slik at den som har det ofte biter seg i tunga og minuttene går svært sakte før du får hjelp.

Heldigvis fikk jeg tak i ei jeg kjente i hjemmetjenesten som fikk sendt av gårde noen som var på jobb for å bistå til ambulansen kom.

En stor takk til dem!

Sønnen vår kom til seg selv etter hvert og ble tatt med i ambulansen til legevakta.

Han var i en svært dårlig forfatning, men ble likevel sendt hjem med taxi til et tomt hus, siden vår svigerdatter var på jobb.

Jeg slapp det jeg hadde i hendene og reiste hjem til dem for å ta vare på ham.

Han hadde en svært dårlig allmenntilstand og klarte ikke å spise eller drikke.

Det lille han fikk i seg kastet han opp og i løpet av helga ble han på ingen måte bedre.

Vi var i kontakt med legevakt mange ganger, men jeg skal la være å fortelle detaljene rundt det, siden det kommer til å få etterspill senere.

Mandag morgen fikk jeg ham i bilen og kjørte ham til vårt lokale legekontor.

Vi kom ikke fram på telefon siden det var en kaotisk morgen i etterkant av alt som hadde skjedd i forbindelse med båtulykka.

Jeg sprang inn og fikk tak i legesekretæren som skjønte at her var det noen som var veldig syk og jeg fikk vår sønn inn på akuttrommet.

Legen kom og undersøkte ham og mente at han nok hadde en nyrebekkenbetennelse og var dehydrert.

På legekontoret hadde de en svært travel morgen, men likevel ble vår sønn ivaretatt på den beste måte av både lege og legesekretær.

Ambulanse ble rekvirert og vår sønn ble kjørt videre til sykehus.

Vi er evig takknemlig for hjelpen vi fikk på legekontoret og for de fantastiske menneskene som var på jobb og som skjønte at her måtte noe gjøres.

 

På sykehuset kom han inn på akutten og blodprøver og tester ble tatt.

Han ble senere overført til observasjon og her fikk vi beskjed om at han hadde en alvorlig akutt nyresvikt.

Tirsdag ettermiddag ble han lagt inn på nyreavdelingen og de fortsatte å ta blodprøver og tester for å finne årsaken til nyresvikten.

Prøvene ble stadig verre, uten at de fant ut hva som var den bakenforliggende årsaken.

Den ønsker de å finne for å vite hvilken type behandling som skulle gis.

Han hadde også en forhøyet CRP, men den var likevel ikke skyhøy.

Fortvilelsen hos alle var stor og vi fikk beskjed om at det kunne bli dialyse og i verste fall nyretransplantasjon på sikt.

Onsdag var nyreverdiene blitt enda høyere og overlegen som kom inn, var svært alvorlig i ansiktet.

Han turte nå ikke å vente lenger med å prøve en behandling og vi ble alle enige om at noe måtte prøves.

Han ante ikke om den kom til å virke eller ikke.

Han ble satt på en kraftig medisin intravenøst som inneholder både kortison, steroider og stoffer som skal hjelpe nyrene å få renset avfallsstoffene som hoper seg opp i kroppen.

I løpet av kvelden fikk han i seg litt mat og jeg syntes jeg så tegn til litt bedring, men vi visste ikke om det kom av medisinene som gir økt matlyst, om det var fordi betennelsen i kroppen var på retur eller om nyrene hadde begynt å fungere.

Hos en mann skal kreatininnivåene ligge mellom 65 og 100.

Vår sønn hadde onsdag et nivå på 944.

Det ble nye, lange 24 timer å vente på flere blodprøver og ny legevisitt.

Torsdag formiddag kom overlegen tilbake og kunne fortelle at kreatininnivåene hadde sunket til 690.

ENDELIG! fikk vi litt gode nyheter.

Behandlingen legen hadde forsøkt hadde virket!!

Lettelsen var å lese i ansiktene til alle og jeg sa at hadde vi ikke vært på en slik avdeling med så syke mennesker, skulle jeg jammen kjøpt champagne og gått rundt og servert i høye glass til alle på hele avdelingen.

Sønnen vår fikk en ny dose kraftmedisin rett i årene og i løpet av dagen kunne vi se at han begynte å komme seg litt mer.

Fredag formiddag kom overlegen og fortalte av nivåene hadde sunket enda mer og at nyrene hadde begynt å fungere igjen.

Alle prøver viste at det ikke kom til å bli noen skader på nyrene og siden han hadde responert så bra på medisinene, kunne han nå gå over på tabletter og vi kunne få lov til å dra hjem en tur i helga.

Han ble ikke utskrevet, men vi må møte på sykehuset igjen mandag morgen klokken 8.

Her blir det nye prøver for å se behandling videre.

Når han blir utskrevet vet vi ikke.

Det får prøvene vise og det kommer til å bli en langvarig behandling med tette kontroller.

Medisinen har svært mange bivirkninger, som blant annet at blodsukkeret blir høyt og vanskelig å regulere, men det kommer til å normalisere seg når han slutter på medisinene.

Vi har heller ikke alle svarene på hva som kommer til å skje videre.

I kveld skal jeg reise over fjorden og overnatte hos vår sønn og svigerdatter og vi skal starte å kjøre klokken 5 i morgen tidlig for å nå sykehuset.

Jeg har sittet ved sykesenga hele uka og vært sammen med min sønn og svigerdatter.

Det er slett ingen god følelse å sitte ved siden av sin sønn som er så alvorlig syk.

Musikermannen har vært hjemme nyoperert i ryggen og jeg skulle jo vært hjemme og tatt vare på ham også, men her ble det andre prioriteringer.

Alle i familien og arbeidskollegaene til vår sønn og ellers venner og bekjente har hatt en tøff uke med alvorlige beskjeder.

Vi har fått noen foreløpige svar på hva årsaken er, men den må vi adressere til de det gjelder når vi vet mer.

Vi er utrolig takknemlige for hjelpen vi har fått på både vårt lokale legekontor og de som jobber på sykehuset.

Utfallet kunne endt med en stor tragedie og jeg håper ingen noensinne skal være nødt til å havne i en slik situasjon som det vi har vært i denne uka.

I tiden fremover blir det nok mange sykehusturer og videre behandling, men tross alt har sønnen vår fått livet i gave og da får behandlingen ta den tiden den tar.

Jeg setter stor pris på alle kommentarer og hilsninger og jeg skal svare etter hvert når situasjonen har roet seg.

 

TA GODT VARE PÅ DE RUNDT DEG!!<3 <3 <3

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no