God mandag morgen!

Vi bikker snart februar, men votter trenger vi enda lenge hos oss.

Selv om PC`en min melder at det er soloppgang akkurat nå.

Det er nok smartest at jeg ikke titter ut, for der er det ikke mye soloppgang å spore, selv om det såvidt begynner å lysne.

Votter i ullgarn, som toves litt i bruk, er de beste vottene synes jeg.

Når de i tillegg har mønster og er i fine farger, så er det ekstra fint.

Mønsteret er på svensk og du kan bruke ett ullgarn med ca 110 meter per 50 gram som passer til pinne 3 mm.

Det kan være lurt å strikke votter på litt tynnere pinner slik at de blir faste og fine.

Det er jo ikke noe kjekt med votter som det blåser gjennom, sant??

 

MØNSTER: VANTEN JUDITH

GARN: FILTMAKERIETS KLASSISKT ULLGARN 2TR

PINNER: 3 MM

STØRRELSE: ONE SIZE

 

Judith er ett navn jeg forbinder med gode minner.

Da tenker jeg på ho Besta Judith.

Hun var slett ikke min bestemor, men der jeg bodde da jeg var lita, var det mange unger og i ett lite hvitt hus ute på ett nes, bodde det en gammel dame som var bestemor til noen av ungene.

Min egen bestemor bodde såpass langt unna at vi måtte reise dit og det ble ikke så ofte.

Ho Besta Judith i Nesset gjorde ikke forskjell på sine egne barnebarn og oss andre.

Der var døra alltid åpen og jeg kan enda kjenne lukta av nybakt brød, som det luktet hos henne.

Når man kom inn, kom man først inn i en gang og så rett inn i kjøkkenet hennes.

Hun hadde en ovn som hun fyrte opp med melkepakker med kull.

Hun var den eneste jeg visste om da som fyrte med kull.

Hver høst fikk hun ett nytt lass som ble lagret i fjøset i kullbingen.

Hun hadde ikke dyr lenger i fjøset.

Vi var en skokk med unger, som stadig vekk stakk innom hos henne og spiste henne ut av huset.

Hvor mange brødskiver hun måtte skjære opp og smøre sirup og pålegg på, det har jeg ikke tall på.

Like tålmodig og smilende var hun, selv om vi spiste som om vi aldri hadde sett mat før.

Vi lekte både ute og inne og gjemsel var en morsom lek, siden det var mange gjemmesteder der.

Hun hadde store trær ute på gårdsplassen og vi kunne leke i gresset som vokste høyt på sommeren siden det tidligere hadde vært gårdsbruk hvor markene ble slått.

Besta Judith hadde en gammel Singer symaskin.

En slik som har ett hjul på siden som du sveiver på når du skal sy.

Jeg fatter det enda ikke, men den lot hun oss få lov til å prøve å sy på.

Vi var ikke så gamle, men hun fant fram stoff og tråd og vi fikk lov til å prøve å sy.

Der koste vi oss mange timer med kreative påfunn.

Jeg vil nok si at min første oppdagelse av hvor morsomt det var å sy, var hos henne.

Vi ungene var heldige som kunne gå til Besta Judith, som alltid hadde god tid og hadde mange gode historier å fortelle fra gamle dager.

Men en dag skjønte vi at hun var blitt syk.

De voksne var stille og alvorlige i ansiktene og det gikk ikke lang tid før Besta Judith ble ført til sykehjemmet.

Jeg visste ikke hva som feilte henne, men noe senere var jeg på sykehjemmet og da oppdaget jeg at hun satt i en stol der.

Jeg gikk bort og hilste på henne, men hun tittet ikke opp.

Snakket ikke og kjente meg ikke igjen.

Hun var blitt dement.

Jeg visste ikke da hva det var, men det var mitt første møte med ett menneske som var blitt dement.

Jeg husker at det var trist at hun ikke kjente meg igjen og at den besta Judith jeg kjente, ikke var der lenger.

Minnene fra den tiden vi fylte kjøkkenet til Besta Judith er sterke og gode og jeg er imponert over at hun aldri ble lei og jagde oss ut eller sa at nok fikk det jammen være nok når vi bad om enda en brødskive der hun stod ved kjøkkenbenken og skar opp nystekt brød.

Så for meg brakte det gode minner og tid til ettertanke da jeg så disse vottene som har fått navnet Judith i dag.

 

HA EN NYDELIG MANDAG!!

FØLG MEG GJERNE HER:

FACEBOOK: Strikkekjerring

INSTAGRAM: Strikkekjerring.blogg.no